Imperiet rakner.

Turen nærmer seg slutten. Takk Gud.

Etter Dharamsala tok vi bussen i 12 korte timer til Rishikesh. Yogaparadiset. Besøkt av selveste Beatles en gang på 60 tallet. Gjennomboret av den hellige elven Ganges. Eller Ganga ma-Mor Ganges som hun kalles av de lokale.

Vi kommer frem og sjekker inn på Hotel "green wiev".

-Nå skal det bli godt med grønn utsikt, sitat meg selv.

Vi får tildelt rom uten vindu. Dermed blir utsikten noe begrenset. Men! De en gang så hvite sementveggene har fått en svak sennepsgul farge, takket være tidens og muggens tann. Og sennepsgul view er da like bra som grønn. Sebastian er rødgrønn-fargeblind uansett og bryr seg derfor ikke.

Dagen, og oppholdet forøvrig i Rishikesh har bare begynt, og vi skal gjennom flere små og store nederlag før det hele ender.

Som nevnt renner altså ganges gjennom byen. Ganges er hellig. Som alt annet, slik som kuer, maur, røkelse, juggel, ræl, ost, blomster, kumøkk og lignende. Likevel er Ganges ekstra hellig. Og ren.

"Det er den da vitterlig ikke" sier vestens forskere med sine reagensrør og PH-verdier. "Den er faktisk veldig forurenset og skitten"

Inderne svarer da "Hangala Bangala " som betyr "Hvordan kan din egen mor være skitten?"

Dette er udiskuterbart et knusende argument, og Inderne valfarter i horder mot elvebredden. Her pælmer de sine syndige barn ut på dypet og tar rennafart selv ut i den forurensede frelsen. Med den kloakkbefengte væsken dryppende av inder-kroppen i Baywatch intro-stil, dulter de hverandre kameratslig i skuldern og er enige om at det er "såå godt å være ren"!

Medbrakte plastmugger fylles med Ganges-vann i tilfelle man blir fysen på mer ved senere anledning.

Resultatet av dette meningsløse vannsølet er at Rishikesh kryr av stinkende, ja, men hellige indere.
Og mens jeg satt på Ganges elvebredd og nøt en banan, mens jeg betraktet galskapen. Ja, da vandret mine tanker til to mennesker i en bok jeg har lest. Moren og faren til Gummi-tarzan. Gummi-Tarzan kommer hjem med buksevann hver dag. Faren til Gummi-tarzan blir forbanna og slår mandig i bordet. Moren blir oppgitt og sukker at "nå må det bli slutt på dette vannsølet"

Dette tiltrekker selvfølgelig masse freaks. Som i vestlige folk som vil finne seg sjæl. De kalte seg helter, jeg kaller dem loosers. Gamle og skrukkete, gjerne pratesyke og fra Amerrrica, så har de kjent på smerten fra sin indre reise. På internett cafeen her om dagen måtte jeg være vitne til at et gammelt troll, som ventet på pc, grep tak i en random skabbete inder og utbrøt "Let me read your palms while we're waiting".

Og når det kommer til Ræl og juggel, der disse har vært trygt adskilt og vi har vært sikre i vår sak når:

irriterende inder: Juggel, juggel, vil du ha litt juggel?

Silje: nei takk!

Irriterende inder: okei, men hva med litt ræl?

Silje: egentlig ikke. Kanskje en annen gang.

Stygt armbånd jeg ble tvunget til å kjøpe. Alt for lite for min hånd=ræl. Stygt i tillegg=juggel.

Men i Rishikesh har noen skabbete beist altså klart å kombinere Ræl og juggel, og igjen blir det vanskelig å stå imot kjøpepresset.

MEN! vi var å raftet. det var gøy. Kom på rafte-team med tre amerikanere og deres indiske sjåfør. Amerikanerne var stort sett albinoer fra North Carolina. Hun mest albino av de syns jeg lignet på hennes 9 år gamle, antageligvis like bleke (hvis ikke denne indiske "sjåføren" spilte en viktig bi-rolle) datter. fail.

Når vi fikk Rishikesh tilstrekkelig opp i halsen så pakket vi sakene våre og skulle til å dra. Så oppdaget jeg det utenkelige. Min "carved-from-one-piece-of-stone" elefant, som
1. var en bursdagsgave fra mathias og magnus
2. klassifiseres til merkelappen "ræl"
3. Var ødelagt.

Jeg har sovet med den. kjælt for den. matet den. ledd og grått med den siden mumbai. Her i Rishikesh måtte det ende. Så mye for "good quality".

Vi er nå ankommet Dehli, og trakk i dag morges den friske eksos-luften godt ned i milten. Inntok et mindre godt måltid på "PiccaDELHI" som har gjort et desperat forsøk på å ligne på sine overmennesker's (Britenes) berømte kollektivtrafikk-terminal. Jeg koste meg nesten glugg i hjel, og opptrådte ekstra kolonialt for anledningen.