Bail i Bollywood

Etter å ha høstet mye ufortjent kritikk både hjemmenifra og av mine med-reisende, vil jeg herved legge av meg min påståtte koloniale holdning, og gi mor india et godslig dult i siden, og spørre om vi kan prøve på nytt. "klart vi kan Silje" sier hun.

Kvalitetstid paa toget.

Vi tar tog fra Goa til Mumbai. Eller Bombai som byen også heter. Velg selv. Nok en gang brøler respektive selgere om "JULING" og "dåse". Men det er sånn det skal være det. Gir den gode gamle tog-geefelingen jeg ikke ville vært foruten. Altså, 12 timer på tog, fremme i Mumbai klokken 6 om morgenen. Vi har ikke booket hotell. "Vi ser åssen det går'a!" sitat alle sammen. Vi har trua på Mumbai. Og India. Hun infrir. En vennlig og random sjel møter oss idet vi trer av perrongen. Han har turban og kjører taxi. Lovende start. Han vet om et billig og "very good" hotell. Konge!

hyggelig nabolag.

Vi kjører forbi taj mahal hotell. Forbi havnen. Forbi søppelkasser. Forbi søppel i sin enkelthet. Plutselig er vi midt i slummen. En dobbeltdør i glass vender inn til "Maj-hotell, Dongri". Turban-taxisjåføren løper inn og får provisjon fra resepsjonen. Vi blir stående utenfor og betrakte to geiter, og deres nabo, rotta "alfons" som holder til på hjørnet. Mor India vil vise oss denne siden av seg. So be it. Vi sjekker inn. Taxi sjåføren vil ha dobbelt betalt + tips. Vi betaler gladelig. Han tilbyr seg å vise oss Mumbai, "the only way to see it. and best" vi takker nei.

fresh og fornoyd gjeng.

Rommene er malt i turkis og lilla. Fresht. Veggene dekoreres i tillegg av et snes kakkerlakker som ikke gjør stor skade. Hadde vært verre hvis det var tarrantellaer. Eller: Jeg vil heller se kakkerlakker enn å være blind, og dermed ikke se noenting. Imperalisten i meg river og sliter. Vil ut. Men nei, denslags forlot India med frigjøringen back in 47.

Vi sjekker ut dagen etterpå, og får plass på et hyggelig hotell som er nabo til Taj mahal. Må få skyte inn et "holler" her. Vi tar to sted ut i den friske auraen som omgir oss, savner alfons litt, men kan leve uten.
Så blir vi oppdaget.
En "booke-vestlige-statister-kis" tar tak i oss og skal ha oss med i en bollywood film.
Vi står 6 journalistspirer med et bittelite eksponeringsbehov og ser på hverandre. Vurderer situasjonen. Det kommer til å bli kjipt. Men vi får mat. Det skjer ikke at vi blir "oppdaget". Men kanskjee..?
Vi får 500 grunker (60 NOK), men må være der helt til 21.00.

"vestlige statister"

Det ender selvfølgelig med at vi blir med. Og selvfølgelig blir hele gjengen favoritt-statistene. Vi spiller "ventende visum-søkere" i filmen "that girl with the yellow boots". Etter det vi forsto handler filmen utelukkende om jente som skal søke visum. I gule sko.

"One girl. One visa-application. So many obsticles. Who will survive?"

Når historien er god er alt godt. Flinke folk er med. Og når flinke folk er med, setter de ikke stjerner til statister. Jeg observerer at mine med-statister viser elementer av overraskelse når jeg blir tildelt replikk, mikrofon, og instruksjoner. Det gjør ikke jeg. Jeg fester myggen som en ekte globetrotter bare kan. Mottar instruksjonene med knusende ro. Mister litt underveis grunnet "indisk-engelsk". Må ta resten på geefelingen.

Midt i mitt "Sir, I really need a signature! Sir, SIr SIIR" der jeg panisk dytter et visa-utfyllingskjema i nesa på en "officer" gjaller ressigørens "CUUUT" gjennom korridoren, eller "settet".

Kunne naturligvis ikke ta bilde av meg selv i aksjon. Haaper at dette bildet dukker opp sammen navn i rulleteksten.

tilbakemeldingen er nedslående. Dette er ikke hollywood. Dette er Bollywood. Jeg spiller for mye. Jeg må roe ned. Han er tross alt "officer". Jeg er underdanig. Mindre kolonial.

På take 3 sitter den. Jeg får tomler opp i hytt og vest. Så er det ny scene. Jeg er ikke med. Ikke i neste heller. Vi bailer klokken 15.30. tre timer etter at vi kom. booking-kisen fant oss i går og vi fikk kjeft. Men det får være. "that girl with the yellow boots" kommer på en kino nær deg i mai. Vær i India, type mumbai for å være nær kinoen.

Goa

Viva Goa

eller "leve Goa" sto på en spisebrikke på en random resturant i dag. Jeg leste, godtok ordenes eksistens, men kunne desverre ikke si meg enig. Goa er en gammel portugisisk koloni. Og da britene gjorde en middels god jobb med å oppdra resten av india, fikk inbyggerne i Goa aldri noen smekk på fingrene. Det hadde de trengt.

Usoemmelig svingom.

Det er lov med kneskåler og skuldre her i Goa, men her er også lov å komme med kjønnsdiskriminerende tilrop, eller bare irriterende "tsst tsst" som jeg så altfor godt husker fra en annen portugisisk koloni (brasil). Forskjellen er bare at inderne er så mange mange fler. Og de er seige, seneste og sosialt inkompetente. De henger og slenger på hvert gatehjørne uten særlig vettug dagsorden.

Men det er ikke alle som forkaster Goa for sin "vestlige" stil, sine tacky fake-merke sjapper, sine hyller spekket med Finn-crisp knekkebrød, sine apollo parasoller. Hit valfarter østeuropeere og lav engelsk middelklasse. Her er de hjemme. Her er de konger for en kveld. Hvis man tar turen til en nesten hvilken som helst overpriset resturant i området, vil en aura av knuste drømmer og alkohol blande seg med gamle semi-slagere som "dr. jones" og andre klassikere. Her valfarter altså britene og russerne/polakkene/østblokkfails. I en salig blanding støtter de seg tappert på sine dvaske grevinne-armer mens de bader i french frites og øl. Kanskje noe sterkere. De gamle trollene av noen single kvinnemennesker følger sultent med på de små senete kelnerne som smiler bredt av lukten av tips.
Til tross for dette fantastiske felleskapet er det likevel ikke særlig vanskelig å skille engelskmenn fra slaver-etterkommerne.

Finsk knekkebroed i India.

Den typiske brite i Goa, er veldig britisk. Det vil si blek på grensen til gjennomsiktig, eller godt stekt på begge sider. medium minus. Rosa og dvaske, og på 60+. Disse trodde en gang på kjærlighet, fred og blomster. De gamle hippiene ble bitt av markedsøkonomien til slutt. Men de kommer tilbake til India for å pleie gamle drømmer, sine solbrente ben via a "footmassage" og skylle den gode sammvittighet ned med store mengder øl. India er drømmenes land, vet du.

Meg og Sandra og et tre.

Den andre sorten ferierende er nok fra Russland når jeg tenker meg om. Tsjernobyl området. Med store hoder, som ser ut som noe fra mummidalen, vralter horder av russere rundt og lager kvalm i Goa. Antagelig mafia.

mistenkelig gjeng.

Men vi har fått smakt på utelivet. Tito's "where else". Ganske gøy. Bildene er derfra, tatt med sandras kamera. Mange av meg. Haaper du blir fornoyd mamma.

creds til mathias som kan hacke.

myggnetting og infochiks..

weakness has a new name.

I skrivende stund har jeg fire ting på hjertet. Av naturlige årsaker kan jeg faktisk ikke blogge om alt som er artig eller interessant her nede. Altså har jeg brukt den mye omtalte "AVIS" utvelgelsesmetoden for å finne ut hva som passer mine kriterier.

A-aktuell
V-Vesentlig
I-Identifiserende
S-sensasjonell

1. Myggnettingen.
Myggnettingen eller "driden", som maiken kaller den, er en rimelig genial oppfinnelse. Men å henge opp vidunderet er langt over middels stress. Jeg deler nå rom med Maiken. Hun er info-chick. Mer om det senere. Uansett, vi brukte rundt 40 min, sykt mye energi og en halv plasterteip på å henge opp "dridene". Maiken er forresten fra Sandnes, så jeg skjønner ikke mye av hva hun sier. Men nikker og sier m-m. Når språkbarrierer og andre hindre så er overkommet, og vi ønsker hverandre god natt, så skjer det.

Myggnettingen faller ned. Just like that. Plasterteipen holdt ikke. Vi stavrer oss opp, og inkaller til gruppedynamikk. Maiken, drid 1, meg og drid 2. Vi kaster ball, drikker kaffe, og blir til slutt enige. Jeg og Maiken fester myggnetting 1 og 2 til en stang med det som er igjen av teipen. Deretter legger vi denne stangen på en bokhylle. Denne er rimelig nærme min seng. Langt unna Maikens. Vi legger noen bøker oppå for å minske vinduderets lealøshet-faktor.

Dette failer nesten umiddelbart for Maiken sin del, da hennes ubrukelige netting kollapser. Selv lukker jeg fornøyd øynene. Og sovner. Alle som har lest Arnulf Øverland vil nå forstå hva "du må ikkje sove" handler om. Jeg snur meg naturligvis i søvne. Mennesker gjør det. Jeg er kun et menneske. Myggnettingen ser sitt snitt til å svikte meg grusomt. Den faller som et stusselig korthus i nordavind. Med seg tar den min nokså tunge "India" av Færøvik. Enda verre er at oppå dette makkverket, ligger en piratkopi av den indiske-mafia boken til maiken. Den er tung. Begge to treffer meg selvfølgelig i hodet. Jeg våkner. u-Aktuelt.


2. Internett.
Jeg er skikkelig glad for at jeg tok med meg laptop. Den veier jo tross alt bare 13 kg. Også er det så fint at det er trådløst nettverk, slik at jeg når som helst kan surfe i cyberspaces turkise bølger. Not. Internett er totalt mongo. Ikke bare det trådløse, men også på alle nettcafeer. Eller den éne jeg vet om. Internett identitet visner vesentlig.

3. Bussen.
Nå har vi tatt bussen frem og tilbake til Manipal. Må det bli den siste gang. Riv ruskende gale fartspøbler utstyrt med ett ratt og en tut'er. Dette er bussjåførens skjold og sverd. Med dette skal han overvinne trafikken. På sitt skjold balanserer han våre ynklige, uskyldige liv, og med sitt sverd, som er hornet, tar han oss fra a til b på en særdeles ubehagelig måte. I tillegg er alle setene trukket med sky og laminert med plast. Tar man én dæsh svett inder og tilsetter denne på høyre flanke er man garantert en svett marinade av forferdelig fail. Veiene er naturligvis udugelige, eller u-gudelige som jeg selv ville sagt det. Følelsen av å befinne seg i en tørketrommel med gratinerte poteter og marinert masala blir overveldende. Sensasjon.

I morgen er det Devali- lysfestivalen. Maiken mistet et par, tre snes peanøtter i sengen sin. Hun spiste de fornøyd mens hun nynnet på aktuell Dire-straits sang jeg spilte på min lap-top. Deretter begynner hun å tromme fingrene fornøyd på kneet og utbryter:

"Gode gamla Bruce Springsteen jo, eey!"

Om Gøbbels og Indisk byrokrati

Etter Mangalore, som forøvrig bestod av tæning og loking, er vi nå trygt inlosjert på manipal university.

Gadd ikke ta bilde av universitetet. Men her er en ku. De er hellige i India.

Manipal universety er ikke overraskende et universitet som det så fint heter på norsk. I manipal. Campus har flere institutter. Her går soon2be leger, farmasøyter, hackere(software-develep.), og journalister/pr folk. Vi er altså her for å besøke sistnevnte. For de som er litt inne i gamet med journalistikk,kan jeg trygt fortelle at baade tv og radiolinjene var litt sneiks.

Når jeg sier trygt inlosjert, så må jeg utdype. Vi blir møtt på parkeringsplassen av Rukma (indisk professor som har besøkt oss i Volda) og hennes tre disipler:

Noksha- liten klassisk nerde-inder. Kan alt om Twiligth og andre "epic-tales". Rund i kantene og rundt midjen. Under én meter høy, briller og alltid masse å gjøre. The underdog av bermuda-triangelet.

Igjen henger ikke tekst og bildet sammen. Hellig kugalskap.

Kritika- eller kruttønna. Har mobil i sånn mobil-etui fra 90 tallet. Skinn med plast-"vindu". Rimelig fail. På denne har hun seff alle nr i hele verden, og elsker å organisere. Organisering tar mange former her i India. Kruttønna liker å snakke høyt og gjenta seg selv. Gjerne med Noksha, eller lille trille med lese-brille ved sin side. Brille-trille gjentar det kruttønna allerede har sagt to ganger. Altså blir enkle budskap innprentet med så mange variable og ofte gestikulerende, hesblesende og intense uttrykk at vi stakkarer mister fokus og faller av lasten. Setning må gjentas tre ganger til. Kaos.

Gøbbels. Ingen vet egentlig hva Gøbbels heter, men hun har fått sitt navn fra en fryktet mann fra andre verdenskrig. Gøbbels tar bare en form, en streng, tynn inder med briller og attitude som hadde skremt de fleste. Når Brille-trille og Noksha roter med organiseringen, trer Gøbbels inn og ordner opp. Hun ser på alle de vanskelige skjemaer som skal fylles ut med et iskaldt blikk, og de fyller seg ut av seg selv.

Her har vi enda en ku, type liggende.

Men Manipal har ikke bare disse tre nattens riddere. Foruten mat-kuponger, kø-kultur og andre serverdigheter, så er vi altså inkvartert på et jente-pensjonat. Med Cerfue. 22.30. Hvis ikke vi opprettholder denne fristen blir made'sa sure. Skjer det tre ganger er man ille ute.

-they will totally call your parents.

Lille brille-trille "Noksha".


Vi hadde ogsaa den store glede av aa faa en guidet tur rundt paa campus. I en svett buss fra midten av 20 tallet. Grunleggeren av dette fhaantastiske universitet het visst Pai. Og han hadde faatt sitt eget museum. Rukma og Dimmen sviktet oss naar guidingen var paa det verste, de skulle nemlig drikke te med direktoeren. Alle gjenvaerende kids blir enige om "bail or fail". Seb hadde seff glemt sekken sin i bussen, og en eller annen nisse mente vi ikke kunne baile out Seb alene med Pai og de andre gu(i)dene. Altsaa var to herlige timer til dedikert til Manipal-university "inspired by life".

Her i manipal er vi ogsaa med på noen forelesninger som består av mer eller mindre ubrukelig informason. Drar til Goa på søndag. by failtrain.

Manipal- bail or fail.

Disco fevah

I går, lørdag, besøkte vi et universitet. Deretter tænet vi.

Torgeir trenger "map" over Norway for aa fortsette sin patriotiske tale om sunnmoere og dernest Noreg. Jan tegner ufrivillig.

svoemmebasseng.

Etter middag, returnerte vi til Hotellet her i Mangalore. Høy syremusikk møtte oss i lobbyen, og vi fikk vite at "hotel-cafe" nå var forvandlet til diskotek. Vi trakk på skuldrene, og entret nattens lekegrind med friskt mot.

skiltet der "couples only" lyste ned på en rytmeløs gjeng bestående av utelukkende mannfolk. Scannet man lokalet kunne man skimte likestillingen i nattens forlystelser representert hengende over bardisken med en sigg i munnen. Av den svette, y-kromosomede og ugrasioese gjengen paa kanskje 60 mann, var det kun en kvinne. Det vil si. Hun saa ut som en, men tedde seg ikke deretter. Drakk øl og royket tobakk, og siden hun befant seg i baren (22.10), var hun altsaa i k k e hjemme for aa stelle barn,mann, ku og hus. Ikke akkuratt noen anni anka. Uansett, da vi entret lokalet, ble det litt saann twiligth- naar-vampyrene-entrer-kantinen-stemning. Vi var en gjeng paa 8, vi var hvite, og 4 av oss var lys levende kvinnemennesker. Foelgelig fikk vi noe oppmerksomhet.

Sandra merket at den fengende "shizzle my dizzle" transen ble bare for bra, og det var for vondt aa ikke danse til. Foelgelig kastet vi oss alle i dansen. Jeg, Ida, Runa og Sandra. Og 20 desperate og blodtorstige indere. Dansegulvet eksploderte i strobelys og utrop fra vaare soon2be kavalerer. Jeg lot meg vaske av alle fordommer om inderes evne til aa skille ut vaeske i form av svette, og loeftet den mye omtalte dansehaanden, klar for steking. Desverre, eller heldigvis, traff min uskyldige haand den svette, svette armhulen til en innpaasliten inder paa hoyre flanke. Jeg stivnet momentant. En slimete inder paa venstre flanke hadde tydligvis til hensikt aa kopiere steke-mooven min, for jeg saa (i slow motion) hans haand heve seg i esponert-armhule-hoyde.

Jeg forlot dansgulvet, nok en gang mine prinsipper, og gikk paa rommet og la meg i fosterstilling. 22.30. paa en loerdag. Anti-bac serviette "for hands" bees sendes omgaaende.

Failtrain

Mind the gap..
5.10.09

Etter noen dager i her i B-town, bestemte Jan Ytrehorn og Torgeir Dimmen (nå kalt far og Jan-pap av info-kiksa) at turen skulle gå fra Bangalore til Mangalore. Til tross for denne demonstrasjon av oppfinnsomhet fra Mor Indias side, så ligger disse to stedene langt fra hverandre. 11 timer med tog, eller “a ride on the failtrain” som onde tunger skal ha det til.

Vi hadde på forhånd fått sitteplasser, som vi ble henvist til av bærerne til far og Janpap. Vi andre bar våre egne sekker på ryggen bortover perrongen, men Ytrehorn og Dimmen hadde tross alt trillekofferter, så alle mente det var en god ide å ta fra felleskassen slik at Apu og shere-kan (bærere) kunne ta hver sin hjul-utstyrte bagasje og bære den på hodet.

Vel inne på toget kunne vi endelig sette oss ned på våre respektive plasser. Det var ganske trangt, men til gjengjeld forferdelig ubehagelig. Stress-less konseptet slo ikke helt gjennom på Indias velferdselsdepartement. Dette fikk vi merke ytterligere på kroppen da en mannsperson med fråd i munnviken skrek ut til hele toget om noen ville ha juling. Eller “JULLLiIiN’g’jullijulliJUULING”. Indias nasjonalrett eller noe. Men infochiksa fikk sef lættis. Seb ble flau og prøvde å veie opp for det u-integrerte inntrykket vi gav ved å kjøpe “DÅSE”. Det likte han.

Seb har forresten lagt lonley planet boken på hylla og fått en ny som handler om Indisk mafia. Han veksler på å le ganske høyt, strekker en finger i været, kommer på at ikke vi har lest den og “vil ikke skjønne konteksten liksom”. Av og til stønner han tungt, ser dramatisk opp i luften og er oppgitt. “Jeg blir så oppgitt av at det ikke er noen har jeg kan diskutere denne fantastiske boken med”. alt er som det skal.

Man lærer også ett og annet om sitt reisefølge. En av de heter Sandra, er uforskammet blid og fra Sørlandet. På tirsdag var vi på et lokalt barnehjem som Jens Stoltenberg har besøkt ved en anledning.

-Æ gleder meg såå til å dra hen til barnehjemmet. E e so glad i barrn!

Selv om denne kommentaren er litt sånn “sound-of-music”-fail, lot jeg det passere og gryntet halventusiastisk “mhm.. Jeg og…” tilbake, fordi sandra er litt sånn sound of music til tider.

På barnehjemmet så vi masse barn, naturlig nok, og de hadde det flott og hadde blitt reddet fra slum, elendighet og uorganisert og lavt lønnet arbeid. Streit. Jeg spør sandra om hun kan være med på toalettet. Et toalettbesøk i India kan ende i gråt og psykiske lidelser, så ville gjerne ha litt mental-support. “Ja” sier Sandra, hvorpå hun plutselig kaster seg inn i en radom flokk med barn og begynner å synge “Doh-a fe male deer“, mens hun syr masse stygge klær til de av medbrakte gardiner.


Dette halveis-sviket gir venstre øyet en voldsom trang til å blunke et par tre ganger ekstra. Men jeg vender det andre kinnet til, og plutselig er det en haug med 19 åringer som kniser og vil vite hvilket land jeg er fra, om jeg er gift og lignende opplysninger. Jentene har i sin tid gått på barnehjemmet, men er nå i hacker-industrien. Vi snakker litt om ms-DOS og photoshop (det er obligatorisk å snakke med barnehjemsbarn når man er på barnehjem). Time is up, Jan-pap samler rekkene og vi er endelig i bussen.

-Åååh, de var såå Å søde! Æ elske barn!

Venstre øye trekker seg hurtig sammen. Jeg tier. Sandra tolker dette som et samtykke.

-Barn er såå koselige. Æ blir so glad av de!

Tixingen kommer febrilsk og ukontrollert. Jeg vender hodet mot vinduet. En lang rekke av lovprisninger, avbrutt av slideshow på kameraet “Dette er JAPU da, soo sød” og ramse opp alle barn i slekt, i venneflokk, slekts venneflokk på Sørlandet osv.

Når vi ankommer hotellet, og et par “mhm.. Skikkelig søte ja..” senere, er jeg nådd bristepunktets rand. Sandra vil forsikre seg om at stemningsrapporten fra hennes indre, virkelig, på godt gammeldags bibel-beltevis skal gnies skikkelig inn.

-Åh, det var så godt å være på barnehjemmet. Æ bli so glad av unger. De gjør meg så lykkelig!!!”

Muggen stemning oppstår når jeg sier noe syrlig vedrørende disse Disney-frasene. Men føler at entusiasmen ikke har tatt skade fordet. “Fantastisk” og “Herrrlig” er fortsatt gloser som velter ut et par ganger i timen. Jeg fungerer her som et mer nøytraliserende ledd som, ja, gir utslag på entusiasme-barometeret, men jeg mener: man kan faktisk ikke ha bursdag hver dag.

Om tilbud og etterspørsel..

“I den grad du har lov til å si nei, i samme grad har markedet lov til å prøve seg”
-rektor markedshøyskolen, Trond Blindheim.

Fra det sekund jeg satte min fot utenfor internasjonalt luftrom og inn i Indias eksosbefengte og støvete gater har markedet prøvd seg langt over min evne til å si nei. Det er ikke det at glorete buddha-statuer på 6 kg, “good earclening, mam??”, eller løsskjegg egentlig virker særlig fristende, for slike materielle goder har jeg egentlig aldri savnet nevneverdig i hverdagen.

Det er det at man ikke er i posisjon til å si nei.

Et eksempel eller to fra den syke syke røyndommen som møtte oss utenfor Taj Mahal. Lokal Inder har sett seg ut den bleke gjengen som kommer vraltende fortsatt blide og fornøyde etter 5 timer i buss, kun avbrutt av et herrens måltid på “touristIN”. Her skal markedskreftene komme til sin rett, her skal lokal inder gjøre en kjempedeal, og for all del, vi skal gjøre en kjempedeal og. Inderen er nemmelig en lykkelig innehaver av en lærpisk.

-Look, mam, good whip for you, sier han med trykk på “good”. Dette er ekte saker.

-eeh.. No tanks, i dont need it. Jeg ser brydd i bakken og prøver å gå forbi.

Lokal inder analyserer situasjonen, og inser at kommende handlingsforløp trenger mer selging! Etterspørsel er irrelevant hvis tilbudet er godt nok.

-Multipal choice mam, sier inderen ivrig mens han demonstrerer. Etter et kraftig pisk i løse luften knyter han en løkke på lærpisken sin, slik at den nå tar form som en galge-løkke. Etterspørsel må i utgangspunktet nå tilhøre en sadomachinist og/eller suicidal person med forkjærlighet for “good quality” og lær. Men again, ikke hvis tilbudet er godt nok. Hvis tilbudet er godt nok kan det tilhøre en akk så snill og blond jente fra det kalde nord, med hue fullt av tanker og et hjerte som banker for ting som hun tror på, med lomma full av spenn, på jakt etter en venn.
-Good price for you, mam, 700 rupies!

-No! , litt mer bjeffete og bestemt nå. “I dont need it!”

-Ok! How m u c h you want to give mam? The table has turned. Nå skal plutselig tilbudet tilpasses etterspørsel. Markedskreftene er i sving. Heldigvis hadde jeg ikke noe særlig med grunker, og sterk nok ryggrad til å si nei denne gangen. Men det er meget vanskelig. Som da mathias ble tilbudt en utskåret elefant på størrelse med en liten okse i dag. Selger starter friskt og er meget overtalende, og sier flotte og fristende ting om den utskårede elefant. Mathias skyller på at:

“i dont have room in my backpack”.

Selger godtar at han sier det, erkjenner at motargumentet eksisterer, men kan knuse denne påstanden med at:

“It’s carved from one piece of wood, sir”. hvorpå han klapper elefanten kjærlig på den lange og flotte snabelen. Et enestående tilbudet. Dagen reddes ved å love at Mathias skal tenke på saken og at

“we will come back later”

Barsk i burka

Vi er ankommet Bangalore. Byen som visstnok styrer verden med noen tastetrykk, suverene på hack ing og outsourcing har de senere år fått både mcdonalds og levis butikker på hvert gatehjørne. Den vestlige stilen preget meg i så stor grad at jeg valgte shortsen i dag. Det var dumt gjort.

Dimmen og Ytrehorn ( kalt “han far 1 og 2” av info-chiksa) hadde informert oss om at vi skulle dykke ned i Bangalores sub-kultur ved å dra på et lokalt marked. Det han far 1 og 2 glemte å si at dette var mitt i tjukkeste muslim-hooden. Antrekket til noen av jentene var mildt sagt upassende, og det som fra før har vært middels ubehagelig stirring nådde altså klimaks da vi ankom stedet som minnet mer og mer om et kjøttmarked.

Følgelig besluttet undertegnede å kaste alle prinsipper om likestilling og kjøpe meg det sagnomsuste klesplagget: the one and only; burka. Mellom fortaus-gebissjapper og kryddervogner fant jeg min sorte redning. Det kostet meg 500 gærninger og litt selvrespekt, men var verdt det. Nå var det kun lattersalver som møtte meg her i Bangalore. Likevel åpnet ikke burkaen videre noen skjulte dører til Indias mystikk og hemmeligheter.

Smalltalk om hvorfor kjøkkenet er the best place 2be, gryter o.l.

Endelig

etter mye prøving og fail'ing har jeg stablet denne litt teite bloggen på bena. hadde en sinnsykt kul på blogg.no/siljeworld men den kan man tydligvis ikke gå inn på fra utlandet. Check it out for tidligere innlegg. Er litt random når nettet funker her. men prøver å blogge words fra India.

holler.

This is India.

"This is India" er en setning som møter oss ofte. Hvis internett failer, drosjen kommer for sent, drosjen kommer ikke, hotellene ikke finner reservasjoner eller en random ku som sperrer veien. India bestemmer selv når hun vil sammarbeide.




I skrivende stund er det Søndag. Vi sitter nede i lobbyen for her er det internett.

-You have wireless internett her, sir?

-yes. in lobby.

-Not in the rooms?

-no. In lobby.



Lobbyen er et brunt opplegg på 30 kvm med laminat "marmor" på gulvet. keegt. Vi har vært uten internett i rundt en uke nå, så bollywood-såpeserien på lobby-tv'n blandes med skyping på høyt nivå fra et snes norske studenter. Siden jeg kom til India, for en uke siden-ish (på min 21 års dag) har vi tilbrakt tiden i Dehli, eller New Dehli om du vil. Dette er en stor og grå by. Mye rike mennesker, tusen ganger så mange fattige.

Trafikk-regelverket I Dehli henter inspirasjon fra jungelens lov. Det er ganske sykt å se på, og livsfarlig å være en del av. Blinklys og sidespeil er erstattet av et noe avansert tute-system.



-én tut: "Jeg ligger i nabofilen, vennligst ikke bytt fil før jeg er kjørt forbi. På forhånd takk"

-to tut: "Jeg ligger bak deg. Kunne tenke meg å passere egentlig. Men det er en dude i nabofilen.. so.. kunne kanskje du bytte fil, slik at jeg kunne overta din.. kanskje?? Hadde vært ålreit.

-tre++ /evnt holde inne-tut: Nå har det seg slik at jeg har dårlig tid.. skal rekke middag. Move!



Dette er et meget inviklet og komplisert system inderne takes great proud of. I tillegg er de fan av blek hud.

Dette resulterer (foreløpig, da tæningen snart kommer seg) at vi får en slags c-kjendis status. I motsetning til italienere, brasilianere og cubanere, lager ikke Inderne dyrelyder. Men om de kan stirre. Dette kan forsåvidt skyldes at vi skiller oss litt ut på klesfronten og.



I India er det meget viktig å skjule skuldre og knær(?). Hvorfor inderne finner sistnevnte, et litt slapt og pløsete knokkel-ledd spesielt tiltrekkende er og forblir uvisst. Men poenget er om disse eksponeres er du på tynn is. Og da er inderne glade i å ta bilder av deg. Ikke mens du er klar over det naturligvis. "snakke i handsfree"-mens-man-tar-bilde" er en spesielt poppulær vri.