Bail i Bollywood

Etter å ha høstet mye ufortjent kritikk både hjemmenifra og av mine med-reisende, vil jeg herved legge av meg min påståtte koloniale holdning, og gi mor india et godslig dult i siden, og spørre om vi kan prøve på nytt. "klart vi kan Silje" sier hun.

Kvalitetstid paa toget.

Vi tar tog fra Goa til Mumbai. Eller Bombai som byen også heter. Velg selv. Nok en gang brøler respektive selgere om "JULING" og "dåse". Men det er sånn det skal være det. Gir den gode gamle tog-geefelingen jeg ikke ville vært foruten. Altså, 12 timer på tog, fremme i Mumbai klokken 6 om morgenen. Vi har ikke booket hotell. "Vi ser åssen det går'a!" sitat alle sammen. Vi har trua på Mumbai. Og India. Hun infrir. En vennlig og random sjel møter oss idet vi trer av perrongen. Han har turban og kjører taxi. Lovende start. Han vet om et billig og "very good" hotell. Konge!

hyggelig nabolag.

Vi kjører forbi taj mahal hotell. Forbi havnen. Forbi søppelkasser. Forbi søppel i sin enkelthet. Plutselig er vi midt i slummen. En dobbeltdør i glass vender inn til "Maj-hotell, Dongri". Turban-taxisjåføren løper inn og får provisjon fra resepsjonen. Vi blir stående utenfor og betrakte to geiter, og deres nabo, rotta "alfons" som holder til på hjørnet. Mor India vil vise oss denne siden av seg. So be it. Vi sjekker inn. Taxi sjåføren vil ha dobbelt betalt + tips. Vi betaler gladelig. Han tilbyr seg å vise oss Mumbai, "the only way to see it. and best" vi takker nei.

fresh og fornoyd gjeng.

Rommene er malt i turkis og lilla. Fresht. Veggene dekoreres i tillegg av et snes kakkerlakker som ikke gjør stor skade. Hadde vært verre hvis det var tarrantellaer. Eller: Jeg vil heller se kakkerlakker enn å være blind, og dermed ikke se noenting. Imperalisten i meg river og sliter. Vil ut. Men nei, denslags forlot India med frigjøringen back in 47.

Vi sjekker ut dagen etterpå, og får plass på et hyggelig hotell som er nabo til Taj mahal. Må få skyte inn et "holler" her. Vi tar to sted ut i den friske auraen som omgir oss, savner alfons litt, men kan leve uten.
Så blir vi oppdaget.
En "booke-vestlige-statister-kis" tar tak i oss og skal ha oss med i en bollywood film.
Vi står 6 journalistspirer med et bittelite eksponeringsbehov og ser på hverandre. Vurderer situasjonen. Det kommer til å bli kjipt. Men vi får mat. Det skjer ikke at vi blir "oppdaget". Men kanskjee..?
Vi får 500 grunker (60 NOK), men må være der helt til 21.00.

"vestlige statister"

Det ender selvfølgelig med at vi blir med. Og selvfølgelig blir hele gjengen favoritt-statistene. Vi spiller "ventende visum-søkere" i filmen "that girl with the yellow boots". Etter det vi forsto handler filmen utelukkende om jente som skal søke visum. I gule sko.

"One girl. One visa-application. So many obsticles. Who will survive?"

Når historien er god er alt godt. Flinke folk er med. Og når flinke folk er med, setter de ikke stjerner til statister. Jeg observerer at mine med-statister viser elementer av overraskelse når jeg blir tildelt replikk, mikrofon, og instruksjoner. Det gjør ikke jeg. Jeg fester myggen som en ekte globetrotter bare kan. Mottar instruksjonene med knusende ro. Mister litt underveis grunnet "indisk-engelsk". Må ta resten på geefelingen.

Midt i mitt "Sir, I really need a signature! Sir, SIr SIIR" der jeg panisk dytter et visa-utfyllingskjema i nesa på en "officer" gjaller ressigørens "CUUUT" gjennom korridoren, eller "settet".

Kunne naturligvis ikke ta bilde av meg selv i aksjon. Haaper at dette bildet dukker opp sammen navn i rulleteksten.

tilbakemeldingen er nedslående. Dette er ikke hollywood. Dette er Bollywood. Jeg spiller for mye. Jeg må roe ned. Han er tross alt "officer". Jeg er underdanig. Mindre kolonial.

På take 3 sitter den. Jeg får tomler opp i hytt og vest. Så er det ny scene. Jeg er ikke med. Ikke i neste heller. Vi bailer klokken 15.30. tre timer etter at vi kom. booking-kisen fant oss i går og vi fikk kjeft. Men det får være. "that girl with the yellow boots" kommer på en kino nær deg i mai. Vær i India, type mumbai for å være nær kinoen.