Failtrain

Mind the gap..
5.10.09

Etter noen dager i her i B-town, bestemte Jan Ytrehorn og Torgeir Dimmen (nå kalt far og Jan-pap av info-kiksa) at turen skulle gå fra Bangalore til Mangalore. Til tross for denne demonstrasjon av oppfinnsomhet fra Mor Indias side, så ligger disse to stedene langt fra hverandre. 11 timer med tog, eller “a ride on the failtrain” som onde tunger skal ha det til.

Vi hadde på forhånd fått sitteplasser, som vi ble henvist til av bærerne til far og Janpap. Vi andre bar våre egne sekker på ryggen bortover perrongen, men Ytrehorn og Dimmen hadde tross alt trillekofferter, så alle mente det var en god ide å ta fra felleskassen slik at Apu og shere-kan (bærere) kunne ta hver sin hjul-utstyrte bagasje og bære den på hodet.

Vel inne på toget kunne vi endelig sette oss ned på våre respektive plasser. Det var ganske trangt, men til gjengjeld forferdelig ubehagelig. Stress-less konseptet slo ikke helt gjennom på Indias velferdselsdepartement. Dette fikk vi merke ytterligere på kroppen da en mannsperson med fråd i munnviken skrek ut til hele toget om noen ville ha juling. Eller “JULLLiIiN’g’jullijulliJUULING”. Indias nasjonalrett eller noe. Men infochiksa fikk sef lættis. Seb ble flau og prøvde å veie opp for det u-integrerte inntrykket vi gav ved å kjøpe “DÅSE”. Det likte han.

Seb har forresten lagt lonley planet boken på hylla og fått en ny som handler om Indisk mafia. Han veksler på å le ganske høyt, strekker en finger i været, kommer på at ikke vi har lest den og “vil ikke skjønne konteksten liksom”. Av og til stønner han tungt, ser dramatisk opp i luften og er oppgitt. “Jeg blir så oppgitt av at det ikke er noen har jeg kan diskutere denne fantastiske boken med”. alt er som det skal.

Man lærer også ett og annet om sitt reisefølge. En av de heter Sandra, er uforskammet blid og fra Sørlandet. På tirsdag var vi på et lokalt barnehjem som Jens Stoltenberg har besøkt ved en anledning.

-Æ gleder meg såå til å dra hen til barnehjemmet. E e so glad i barrn!

Selv om denne kommentaren er litt sånn “sound-of-music”-fail, lot jeg det passere og gryntet halventusiastisk “mhm.. Jeg og…” tilbake, fordi sandra er litt sånn sound of music til tider.

På barnehjemmet så vi masse barn, naturlig nok, og de hadde det flott og hadde blitt reddet fra slum, elendighet og uorganisert og lavt lønnet arbeid. Streit. Jeg spør sandra om hun kan være med på toalettet. Et toalettbesøk i India kan ende i gråt og psykiske lidelser, så ville gjerne ha litt mental-support. “Ja” sier Sandra, hvorpå hun plutselig kaster seg inn i en radom flokk med barn og begynner å synge “Doh-a fe male deer“, mens hun syr masse stygge klær til de av medbrakte gardiner.


Dette halveis-sviket gir venstre øyet en voldsom trang til å blunke et par tre ganger ekstra. Men jeg vender det andre kinnet til, og plutselig er det en haug med 19 åringer som kniser og vil vite hvilket land jeg er fra, om jeg er gift og lignende opplysninger. Jentene har i sin tid gått på barnehjemmet, men er nå i hacker-industrien. Vi snakker litt om ms-DOS og photoshop (det er obligatorisk å snakke med barnehjemsbarn når man er på barnehjem). Time is up, Jan-pap samler rekkene og vi er endelig i bussen.

-Åååh, de var såå Å søde! Æ elske barn!

Venstre øye trekker seg hurtig sammen. Jeg tier. Sandra tolker dette som et samtykke.

-Barn er såå koselige. Æ blir so glad av de!

Tixingen kommer febrilsk og ukontrollert. Jeg vender hodet mot vinduet. En lang rekke av lovprisninger, avbrutt av slideshow på kameraet “Dette er JAPU da, soo sød” og ramse opp alle barn i slekt, i venneflokk, slekts venneflokk på Sørlandet osv.

Når vi ankommer hotellet, og et par “mhm.. Skikkelig søte ja..” senere, er jeg nådd bristepunktets rand. Sandra vil forsikre seg om at stemningsrapporten fra hennes indre, virkelig, på godt gammeldags bibel-beltevis skal gnies skikkelig inn.

-Åh, det var så godt å være på barnehjemmet. Æ bli so glad av unger. De gjør meg så lykkelig!!!”

Muggen stemning oppstår når jeg sier noe syrlig vedrørende disse Disney-frasene. Men føler at entusiasmen ikke har tatt skade fordet. “Fantastisk” og “Herrrlig” er fortsatt gloser som velter ut et par ganger i timen. Jeg fungerer her som et mer nøytraliserende ledd som, ja, gir utslag på entusiasme-barometeret, men jeg mener: man kan faktisk ikke ha bursdag hver dag.