Imperiet rakner.

Turen nærmer seg slutten. Takk Gud.

Etter Dharamsala tok vi bussen i 12 korte timer til Rishikesh. Yogaparadiset. Besøkt av selveste Beatles en gang på 60 tallet. Gjennomboret av den hellige elven Ganges. Eller Ganga ma-Mor Ganges som hun kalles av de lokale.

Vi kommer frem og sjekker inn på Hotel "green wiev".

-Nå skal det bli godt med grønn utsikt, sitat meg selv.

Vi får tildelt rom uten vindu. Dermed blir utsikten noe begrenset. Men! De en gang så hvite sementveggene har fått en svak sennepsgul farge, takket være tidens og muggens tann. Og sennepsgul view er da like bra som grønn. Sebastian er rødgrønn-fargeblind uansett og bryr seg derfor ikke.

Dagen, og oppholdet forøvrig i Rishikesh har bare begynt, og vi skal gjennom flere små og store nederlag før det hele ender.

Som nevnt renner altså ganges gjennom byen. Ganges er hellig. Som alt annet, slik som kuer, maur, røkelse, juggel, ræl, ost, blomster, kumøkk og lignende. Likevel er Ganges ekstra hellig. Og ren.

"Det er den da vitterlig ikke" sier vestens forskere med sine reagensrør og PH-verdier. "Den er faktisk veldig forurenset og skitten"

Inderne svarer da "Hangala Bangala " som betyr "Hvordan kan din egen mor være skitten?"

Dette er udiskuterbart et knusende argument, og Inderne valfarter i horder mot elvebredden. Her pælmer de sine syndige barn ut på dypet og tar rennafart selv ut i den forurensede frelsen. Med den kloakkbefengte væsken dryppende av inder-kroppen i Baywatch intro-stil, dulter de hverandre kameratslig i skuldern og er enige om at det er "såå godt å være ren"!

Medbrakte plastmugger fylles med Ganges-vann i tilfelle man blir fysen på mer ved senere anledning.

Resultatet av dette meningsløse vannsølet er at Rishikesh kryr av stinkende, ja, men hellige indere.
Og mens jeg satt på Ganges elvebredd og nøt en banan, mens jeg betraktet galskapen. Ja, da vandret mine tanker til to mennesker i en bok jeg har lest. Moren og faren til Gummi-tarzan. Gummi-Tarzan kommer hjem med buksevann hver dag. Faren til Gummi-tarzan blir forbanna og slår mandig i bordet. Moren blir oppgitt og sukker at "nå må det bli slutt på dette vannsølet"

Dette tiltrekker selvfølgelig masse freaks. Som i vestlige folk som vil finne seg sjæl. De kalte seg helter, jeg kaller dem loosers. Gamle og skrukkete, gjerne pratesyke og fra Amerrrica, så har de kjent på smerten fra sin indre reise. På internett cafeen her om dagen måtte jeg være vitne til at et gammelt troll, som ventet på pc, grep tak i en random skabbete inder og utbrøt "Let me read your palms while we're waiting".

Og når det kommer til Ræl og juggel, der disse har vært trygt adskilt og vi har vært sikre i vår sak når:

irriterende inder: Juggel, juggel, vil du ha litt juggel?

Silje: nei takk!

Irriterende inder: okei, men hva med litt ræl?

Silje: egentlig ikke. Kanskje en annen gang.

Stygt armbånd jeg ble tvunget til å kjøpe. Alt for lite for min hånd=ræl. Stygt i tillegg=juggel.

Men i Rishikesh har noen skabbete beist altså klart å kombinere Ræl og juggel, og igjen blir det vanskelig å stå imot kjøpepresset.

MEN! vi var å raftet. det var gøy. Kom på rafte-team med tre amerikanere og deres indiske sjåfør. Amerikanerne var stort sett albinoer fra North Carolina. Hun mest albino av de syns jeg lignet på hennes 9 år gamle, antageligvis like bleke (hvis ikke denne indiske "sjåføren" spilte en viktig bi-rolle) datter. fail.

Når vi fikk Rishikesh tilstrekkelig opp i halsen så pakket vi sakene våre og skulle til å dra. Så oppdaget jeg det utenkelige. Min "carved-from-one-piece-of-stone" elefant, som
1. var en bursdagsgave fra mathias og magnus
2. klassifiseres til merkelappen "ræl"
3. Var ødelagt.

Jeg har sovet med den. kjælt for den. matet den. ledd og grått med den siden mumbai. Her i Rishikesh måtte det ende. Så mye for "good quality".

Vi er nå ankommet Dehli, og trakk i dag morges den friske eksos-luften godt ned i milten. Inntok et mindre godt måltid på "PiccaDELHI" som har gjort et desperat forsøk på å ligne på sine overmennesker's (Britenes) berømte kollektivtrafikk-terminal. Jeg koste meg nesten glugg i hjel, og opptrådte ekstra kolonialt for anledningen.

One man, one horse.

Så er turens høydepunkt over. Rideturen var en suksess, selvfølgelig.
Den inneholdt elementet av hest, som garanterer god stemning hvorsomhelst, nårsomhelst.

Desverre for enkelte medlemmer av gruppen var de fyllesyke.
Litt useriøst kan man si. Men helt om kvelden, helt om morgenen.

Sandra ble igjen for å jobbe med logiske brister i "free tibet scenario".
Nyeste utvikling i saken er at størrelseforholdet 200 000 (tibetanere) kontra én milliard (kinesere) egentlig ikke er et hinder for væpn'a revulusjon.

Sebastian, jeg og Runa tok bena fatt og fant "booke-heste-kisen" vår.

Han sendte oss med "vise-hvor-veien-ligger-kis" som gav oss direksjoner

til våre firebente venner.


Nelly:
Nelly er en gråskimret Ponny. Hun fødte for tre måneder, men har desverre ikke klart å kvitte seg med den leie "baby-weighten" som er så vanlig nå til dags. Dette resulterer i at Nelly ser høygravid ut.

Føllet:
Føllet, eller bitteliten som fjellfolket kaller den, har ikke fått noe navn enda. De jobber med mange forslag som "pegasus", "snowhite", "camper" og andre. Føllet har mange gode kvaliteter, men har i det siste tilegnet seg noen litt mindre gode og. Den er tilhenger av å gå tett intill sin mor, Nelly. Helst på siden. Dette lar seg vanskelig gjøre på de små stiene. Det blir trangt, og det oppstår kvalm. "Blacky" blir ofte sur på føllet.

Blacky:
Blacky er sort. Derav navnet. Blacky er en klok hest, med alle bena på plass. Tidvis litt lat, men veier opp med en god humoristisk sans.

Jambo:
Jambo er den største hesten i flokken. Han er heller ikke så fan av føllet, selvom han antageligvis er faren. svin. Glad i å rulle seg med salen på, dette høster han negativ tilbakemelding på, fra sine eiere.

Turen startet med oppoverbakke. Hestene bærer oss gjennom skog og farlig jungel. De trer støtt på stier som sjeldent besøkes av mennesker. Guiden forteller at det kryr av pantere i skogen. Jeg knuger tøylene til Blacky i neven. Føllet er veldig søtt, men lager kvalm. Sebastian påstår at det er ubrukelig og stygt.

"For et ubrukelig og stygt føll" sier han oppe på sin høye hest.

Nelly, moren, hører dette og blir sur. Hun hevner seg ved å fise på Jambo, som går bak. Jeg og Blacky går først og skulle ønske alle bare kunne være venner.

Både jeg, Runa og Seb gleder oss til å komme tilbake til Volda og ri mer, og alle var enige om at det var en fin tur!

Heeest!

Så har ferden gått videre. Fra Shimla nord i India, ti timer
på buss til Dharamsala.



Sebastian og en ku.

Dharamsala. Denne byen som ser ut som Tibet. Den lukter Tibet, den høres Tibetisk ut. Vi er for tiden innlosjert på "hotell Tibet" og inntok i går tibetanske spesialiteter på tibet-hotellets resturant "resturant Tibet". Likevel er vi i India.

Sandra skriver sak om fenomenet "Free tibet". Angivelig er denne byens klientell en gjeng tibetiske folk som ikke vil bo i det virkelige Tibet. Dette er fordi Kina ikke er så snille mot de.

Nå har de kommet til India, og bak enhver bod som selger sølv, munkekapper og alkohol, "the tibetian way" skjuler deg seg et folkeopprør som er for en væpna rev'ulusjon for å fri Tibet fra Kina.

Dette er jo spenning i kvardagen, som den nynorske delen av reisefølget ville sagt. Det som er minst like spennende, synes jeg, er at Runa også har lovet meg at vi skal ri på hest i morgen. i syv timer.

Dette blir antageligvis høydepunktet med hele India turen, dette halvåret, kanskje selve livet mitt. Alle år som medlem i Ponny, wendy og pennyklubben skal endelig få uttelling. Jeg vil egentlig dedisere resten av bloggen min til kommende referat av turen. Profiler på de ulike hestene. Mine rideferdigheter sett i sammenligning med de andres og lignende fakta. Hest er best!

Good-bai Moom-bai

Da mitt forrige innlegg begravet myten om mitt koloniale-jeg, har jeg på ny klekket ut en genial metode for å forbedre min såkalte blogging. Jeg ser og opplever mye, henter ut elementer og gjengir etter eget hode. Onde tunger vil ha det til at dette blir "en smule subjektivt".

Jeg vil gjengi noen av mine dager i to ledd. De går som følger:

1. Den objektive sannhet.

2. Det subjektive(les: mitt) syn på saken.


0400. Vekkerklokken ringer. Vi står opp. Taxi går halv 5. Fly skal gå klokken 06.45.

Indian time, fly går klokken 0745.

Objektivt.

Mitt reisefølge, som nå består av Runa, Seb og Sandra forteller meg at vi skal nord i India.
Nærmere bestemt Shimla. Lonley planet beskriver det som et sted med klar luft og mye fjell.
Fjelltoppene kan man se fra vinduet i det lille flyet som tar oss med dit. Fjellene er nokså høye.

Subjektivt.
Seb og Sandra har gnålt om hvor mye de gleder seg til trær, "Imba luft", gjøre yoga på en fjelltopp, eller lignende sære aktiviteter. Jeg har derfor hatt mine mistanker til et kommende sound-of-music-fail scenario, der jeg bare blir en uskyldig brikke i et spill. Men jeg har senket skuldrene litt når jeg kommer på at Runa er med og. Hun lar seg ikke vippe av pinnen. Hun kan jeg ha tiltro til.

Det hele begynner meget dårlig når vi er en halvtime unna Shimla flyplass. Seb og Sandra har kapret hver sin vindusplass og skriker av glede hver gang de skimter en fjelltopp. Runa setter seg vedsidenav Seb for å få bedre sikt og blir med på moroa. Jeg er alene.


BILTUR

Objektivt.

Det tar rundt tre kvarter å kjøre fra flyplassen til hotellet. Veiene er ikke kvalifisert til å møte Norske standarer for distriktsvei. Det er sol.

Subjektivt.

Jeg setter meg bakerst i jeepen. Grusomme svinger. Det er fint her i Shimla. Blå himmel og greier. Jeg skal til å si det "fint her ass", men kommer aldri så langt.


-Jeg eeeeeeeeeeeeelsker dette! -sandra
-Åh, sjekk det treet der a! Shitt jeg har savnet natur. Jeg må ut å "tracke".. NÅ! -seb
-Sikkert fint å jogge her da. Bakker og greier! -Runa

Jeg merker at jeg blir kvalm. Om det er denne grusomme entusiasmen eller svingene vites ikke. Jeg setter meg i bagasjerommet.

-Og kjenn på luften! Herrrlig! -sandra
-Så utrolig digg og kaldt det er her! -Seb
-Fin utsikt! -Runa

OM A FINNE "HOTELLET"

Objektivt.

Vi skal bo på et ymca hotell. Dette står for young christian mens accosiation, Jeepen kan ikke kjøre lenger, vi må gå fra gitt stoppested. Min samlede bagasje veier 17 kg. Det er oppoverbakke til hotellet.

vandrende hoystakk.
subjektivt.

Den ellers så hyggelige jeep-sjåføren drar en grusom manøver, og hevder han ikke kan kjøre lenger. "ingen biler kan det". Dette er naturligvis blank løgn, da jeg skimter trafikkerte veier oppover i noe som kan ligne på utbygde slalombakker. Jeg nekter å gå ut, men får kjeft av mitt sound-of music følge, som nå har begynt å rykke i fjell-klatrer føttene. Seb tilbyr seg å bære den lille sekken min hvis jeg sier "kvinnen er det svake kjønn, fem ganger". Jeg avslår, og bærer min tunge bør med relativt hevet hode.

Så kommer redningen. Eller den potensielle redningen. Inderne har rigget opp et monster av en heis, slik at vi skal slippe å dø av ryggknekk. Men. Sandra får plutselig heis-skrekk. Dette medfører at hun og seb skal gå distansen. Jeg må bære min og de andres bagasje inn i heis. Ut av heis. bytte heis. og ut av heis. Det hele slår meg som en ubehagelig og tung opplevelse.

KONKLUSJON

objektivt.

Vi er fremme. Det er rundt 20 grader på dagen. under 10 om natten. Shimla kan lokke med mange aper. De stjeler hvis de får sjangsen. Byen høster derfor stor profitt på å leie ut "beating sticks". Som navnet lyder, kan man denge til de stakkars krekene hvis de kommer for nærme.

Subjektivt.

Etter at "the hills are alive with the sound of music" nå har blitt sunget på repeat, begynner entusiasmen å dale. Vi var på et apetempel i går, der var både tempel og aper. Dette er stort sett den eneste aktiviteten man kan gjøre. Bortsett fra å shoppe. Det koster faktisk ikke så mye å være kar her i Shimla. Jeg flekset til og gikk til innkjøp av en wannabe blackberry nokia, type e63. Den gir meg glede i mørke stunder, når jeg savner en varm dusj, trådløst internett, en myk seng eller dyne.

Bail i Bollywood

Etter å ha høstet mye ufortjent kritikk både hjemmenifra og av mine med-reisende, vil jeg herved legge av meg min påståtte koloniale holdning, og gi mor india et godslig dult i siden, og spørre om vi kan prøve på nytt. "klart vi kan Silje" sier hun.

Kvalitetstid paa toget.

Vi tar tog fra Goa til Mumbai. Eller Bombai som byen også heter. Velg selv. Nok en gang brøler respektive selgere om "JULING" og "dåse". Men det er sånn det skal være det. Gir den gode gamle tog-geefelingen jeg ikke ville vært foruten. Altså, 12 timer på tog, fremme i Mumbai klokken 6 om morgenen. Vi har ikke booket hotell. "Vi ser åssen det går'a!" sitat alle sammen. Vi har trua på Mumbai. Og India. Hun infrir. En vennlig og random sjel møter oss idet vi trer av perrongen. Han har turban og kjører taxi. Lovende start. Han vet om et billig og "very good" hotell. Konge!

hyggelig nabolag.

Vi kjører forbi taj mahal hotell. Forbi havnen. Forbi søppelkasser. Forbi søppel i sin enkelthet. Plutselig er vi midt i slummen. En dobbeltdør i glass vender inn til "Maj-hotell, Dongri". Turban-taxisjåføren løper inn og får provisjon fra resepsjonen. Vi blir stående utenfor og betrakte to geiter, og deres nabo, rotta "alfons" som holder til på hjørnet. Mor India vil vise oss denne siden av seg. So be it. Vi sjekker inn. Taxi sjåføren vil ha dobbelt betalt + tips. Vi betaler gladelig. Han tilbyr seg å vise oss Mumbai, "the only way to see it. and best" vi takker nei.

fresh og fornoyd gjeng.

Rommene er malt i turkis og lilla. Fresht. Veggene dekoreres i tillegg av et snes kakkerlakker som ikke gjør stor skade. Hadde vært verre hvis det var tarrantellaer. Eller: Jeg vil heller se kakkerlakker enn å være blind, og dermed ikke se noenting. Imperalisten i meg river og sliter. Vil ut. Men nei, denslags forlot India med frigjøringen back in 47.

Vi sjekker ut dagen etterpå, og får plass på et hyggelig hotell som er nabo til Taj mahal. Må få skyte inn et "holler" her. Vi tar to sted ut i den friske auraen som omgir oss, savner alfons litt, men kan leve uten.
Så blir vi oppdaget.
En "booke-vestlige-statister-kis" tar tak i oss og skal ha oss med i en bollywood film.
Vi står 6 journalistspirer med et bittelite eksponeringsbehov og ser på hverandre. Vurderer situasjonen. Det kommer til å bli kjipt. Men vi får mat. Det skjer ikke at vi blir "oppdaget". Men kanskjee..?
Vi får 500 grunker (60 NOK), men må være der helt til 21.00.

"vestlige statister"

Det ender selvfølgelig med at vi blir med. Og selvfølgelig blir hele gjengen favoritt-statistene. Vi spiller "ventende visum-søkere" i filmen "that girl with the yellow boots". Etter det vi forsto handler filmen utelukkende om jente som skal søke visum. I gule sko.

"One girl. One visa-application. So many obsticles. Who will survive?"

Når historien er god er alt godt. Flinke folk er med. Og når flinke folk er med, setter de ikke stjerner til statister. Jeg observerer at mine med-statister viser elementer av overraskelse når jeg blir tildelt replikk, mikrofon, og instruksjoner. Det gjør ikke jeg. Jeg fester myggen som en ekte globetrotter bare kan. Mottar instruksjonene med knusende ro. Mister litt underveis grunnet "indisk-engelsk". Må ta resten på geefelingen.

Midt i mitt "Sir, I really need a signature! Sir, SIr SIIR" der jeg panisk dytter et visa-utfyllingskjema i nesa på en "officer" gjaller ressigørens "CUUUT" gjennom korridoren, eller "settet".

Kunne naturligvis ikke ta bilde av meg selv i aksjon. Haaper at dette bildet dukker opp sammen navn i rulleteksten.

tilbakemeldingen er nedslående. Dette er ikke hollywood. Dette er Bollywood. Jeg spiller for mye. Jeg må roe ned. Han er tross alt "officer". Jeg er underdanig. Mindre kolonial.

På take 3 sitter den. Jeg får tomler opp i hytt og vest. Så er det ny scene. Jeg er ikke med. Ikke i neste heller. Vi bailer klokken 15.30. tre timer etter at vi kom. booking-kisen fant oss i går og vi fikk kjeft. Men det får være. "that girl with the yellow boots" kommer på en kino nær deg i mai. Vær i India, type mumbai for å være nær kinoen.

Goa

Viva Goa

eller "leve Goa" sto på en spisebrikke på en random resturant i dag. Jeg leste, godtok ordenes eksistens, men kunne desverre ikke si meg enig. Goa er en gammel portugisisk koloni. Og da britene gjorde en middels god jobb med å oppdra resten av india, fikk inbyggerne i Goa aldri noen smekk på fingrene. Det hadde de trengt.

Usoemmelig svingom.

Det er lov med kneskåler og skuldre her i Goa, men her er også lov å komme med kjønnsdiskriminerende tilrop, eller bare irriterende "tsst tsst" som jeg så altfor godt husker fra en annen portugisisk koloni (brasil). Forskjellen er bare at inderne er så mange mange fler. Og de er seige, seneste og sosialt inkompetente. De henger og slenger på hvert gatehjørne uten særlig vettug dagsorden.

Men det er ikke alle som forkaster Goa for sin "vestlige" stil, sine tacky fake-merke sjapper, sine hyller spekket med Finn-crisp knekkebrød, sine apollo parasoller. Hit valfarter østeuropeere og lav engelsk middelklasse. Her er de hjemme. Her er de konger for en kveld. Hvis man tar turen til en nesten hvilken som helst overpriset resturant i området, vil en aura av knuste drømmer og alkohol blande seg med gamle semi-slagere som "dr. jones" og andre klassikere. Her valfarter altså britene og russerne/polakkene/østblokkfails. I en salig blanding støtter de seg tappert på sine dvaske grevinne-armer mens de bader i french frites og øl. Kanskje noe sterkere. De gamle trollene av noen single kvinnemennesker følger sultent med på de små senete kelnerne som smiler bredt av lukten av tips.
Til tross for dette fantastiske felleskapet er det likevel ikke særlig vanskelig å skille engelskmenn fra slaver-etterkommerne.

Finsk knekkebroed i India.

Den typiske brite i Goa, er veldig britisk. Det vil si blek på grensen til gjennomsiktig, eller godt stekt på begge sider. medium minus. Rosa og dvaske, og på 60+. Disse trodde en gang på kjærlighet, fred og blomster. De gamle hippiene ble bitt av markedsøkonomien til slutt. Men de kommer tilbake til India for å pleie gamle drømmer, sine solbrente ben via a "footmassage" og skylle den gode sammvittighet ned med store mengder øl. India er drømmenes land, vet du.

Meg og Sandra og et tre.

Den andre sorten ferierende er nok fra Russland når jeg tenker meg om. Tsjernobyl området. Med store hoder, som ser ut som noe fra mummidalen, vralter horder av russere rundt og lager kvalm i Goa. Antagelig mafia.

mistenkelig gjeng.

Men vi har fått smakt på utelivet. Tito's "where else". Ganske gøy. Bildene er derfra, tatt med sandras kamera. Mange av meg. Haaper du blir fornoyd mamma.

creds til mathias som kan hacke.

myggnetting og infochiks..

weakness has a new name.

I skrivende stund har jeg fire ting på hjertet. Av naturlige årsaker kan jeg faktisk ikke blogge om alt som er artig eller interessant her nede. Altså har jeg brukt den mye omtalte "AVIS" utvelgelsesmetoden for å finne ut hva som passer mine kriterier.

A-aktuell
V-Vesentlig
I-Identifiserende
S-sensasjonell

1. Myggnettingen.
Myggnettingen eller "driden", som maiken kaller den, er en rimelig genial oppfinnelse. Men å henge opp vidunderet er langt over middels stress. Jeg deler nå rom med Maiken. Hun er info-chick. Mer om det senere. Uansett, vi brukte rundt 40 min, sykt mye energi og en halv plasterteip på å henge opp "dridene". Maiken er forresten fra Sandnes, så jeg skjønner ikke mye av hva hun sier. Men nikker og sier m-m. Når språkbarrierer og andre hindre så er overkommet, og vi ønsker hverandre god natt, så skjer det.

Myggnettingen faller ned. Just like that. Plasterteipen holdt ikke. Vi stavrer oss opp, og inkaller til gruppedynamikk. Maiken, drid 1, meg og drid 2. Vi kaster ball, drikker kaffe, og blir til slutt enige. Jeg og Maiken fester myggnetting 1 og 2 til en stang med det som er igjen av teipen. Deretter legger vi denne stangen på en bokhylle. Denne er rimelig nærme min seng. Langt unna Maikens. Vi legger noen bøker oppå for å minske vinduderets lealøshet-faktor.

Dette failer nesten umiddelbart for Maiken sin del, da hennes ubrukelige netting kollapser. Selv lukker jeg fornøyd øynene. Og sovner. Alle som har lest Arnulf Øverland vil nå forstå hva "du må ikkje sove" handler om. Jeg snur meg naturligvis i søvne. Mennesker gjør det. Jeg er kun et menneske. Myggnettingen ser sitt snitt til å svikte meg grusomt. Den faller som et stusselig korthus i nordavind. Med seg tar den min nokså tunge "India" av Færøvik. Enda verre er at oppå dette makkverket, ligger en piratkopi av den indiske-mafia boken til maiken. Den er tung. Begge to treffer meg selvfølgelig i hodet. Jeg våkner. u-Aktuelt.


2. Internett.
Jeg er skikkelig glad for at jeg tok med meg laptop. Den veier jo tross alt bare 13 kg. Også er det så fint at det er trådløst nettverk, slik at jeg når som helst kan surfe i cyberspaces turkise bølger. Not. Internett er totalt mongo. Ikke bare det trådløse, men også på alle nettcafeer. Eller den éne jeg vet om. Internett identitet visner vesentlig.

3. Bussen.
Nå har vi tatt bussen frem og tilbake til Manipal. Må det bli den siste gang. Riv ruskende gale fartspøbler utstyrt med ett ratt og en tut'er. Dette er bussjåførens skjold og sverd. Med dette skal han overvinne trafikken. På sitt skjold balanserer han våre ynklige, uskyldige liv, og med sitt sverd, som er hornet, tar han oss fra a til b på en særdeles ubehagelig måte. I tillegg er alle setene trukket med sky og laminert med plast. Tar man én dæsh svett inder og tilsetter denne på høyre flanke er man garantert en svett marinade av forferdelig fail. Veiene er naturligvis udugelige, eller u-gudelige som jeg selv ville sagt det. Følelsen av å befinne seg i en tørketrommel med gratinerte poteter og marinert masala blir overveldende. Sensasjon.

I morgen er det Devali- lysfestivalen. Maiken mistet et par, tre snes peanøtter i sengen sin. Hun spiste de fornøyd mens hun nynnet på aktuell Dire-straits sang jeg spilte på min lap-top. Deretter begynner hun å tromme fingrene fornøyd på kneet og utbryter:

"Gode gamla Bruce Springsteen jo, eey!"